Eg vaknar i
05-tida slik eg pleier, og lurer ein agneblink på kvar eg er, heilt til eg
høyrer velkjende lydar. Bjelleklang, sauebreking, hanegal, hundegneldring og
irriterte gjetarar som jagar på buskapen i mørkret, før dei skal på ein annan
jobb. Eg somnar att, veit eg er trygg i min sørlege heim. Når eg vaknar igjen,
flyt morgonlyset inn gjennom rillene i vindaugsskoddene. Klokka nærmar seg 08.
Langt på dag allereie. Eg har gått glipp av soloppgangen, men sola står vel opp
fleire morgonar? Kjøkendøra vert opna på vidt gap og sollyset fløymer inn. Det
gjer også nabokattane. Dei er hungrige og veit eg har mat til dei. Sjølv
bryggar eg meg ein illsint kaffikopp, til å vakne på, dreg ein pinnestol utpå balkongen under
sitrontreet og set meg i solskinet. Knallgule frukter heng over meg. Svigerfar
min spådde at treet ALDRI ville bere frukt, sidan det var planta på minkande
måne. Det er ca 36 år sidan. Han tok grundig feil. Dette treet er fantastisk og
ber frukt heile året, velluktande kvite blomster, grøne små knartar og
fullmodne solgule sitronar. Eg nyt
tilværet og tenkjer eg er heldig som kan bu i ein bit av Edens hage. For lenge
sidan lengta eg heim av mange grunnar, no lengtar eg attende og mimrar om alt
eg har opplevd. Mykje er som før. Men mange herlege menneske som tok godt imot
meg, er no borte og kjem aldri attende. Heller ikkje tida.
Ενα κομματι απο Παραδεισο/ena
kommati apo Paradiso=ein bit av Paradiset
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar